Vi har en grei arbeidsfordeling hjemme hos oss. Jeg forteller bibelfortellinger og helgenlegender, tar barna med i kirken av og til, lærer dem Fadervår, litt liturgi og noen salmer. Til gjengjeld lærer barna med om det å tro.
Jeg er ikke noe flink til å snakke om tro. Jeg har mye religiøs bluferdighet. Det er så intimt og personlig, og jeg rødmer og vrir meg sjenert hvis noen spør. Barna derimot, lider ikke av samme sjenanse. De kan snakke bramfritt og uforferdet om Jesus. Det er litt rart.
På langfredag for noen år siden var sønnen min, 8 år, fryktelig lei seg. Han så ut som om han hadde vondt over det hele. Som en forsøksvis god mor vil man jo gjerne uteske hva dette skyldes. Så jeg graver og spør. Har noen vært slem mot deg? Har du slått deg? Har du hatt mareritt? Han ser bebreidende og lett oppgitt på meg og sier: "Men mamma!" Du vet da vel at det er langfredag i dag?" På påskeaften er han med på midnattsmesse. Han går til nadverd for første gang, og går opprømt ned og setter seg etterpå. Så hvisker han: "Mamma, nå føler jeg at det er en helt spesiell forbindelse mellom Jesus og meg."
Mange foreldre har opplevd noe lignende. Konfirmantforeldre som forbløffet ser sin håpefulle gjøre korsets tegn i det de kommer inn i kirken. Småbarnsforeldre som blir satt i klemme når femåringen avkrever dem svar om dype og kompliserte teologiske spørsmål.
Det pågar en stor reform av kirkens arbeid med trosopplæring av barn og unge. Noe av det viktigste som skjer er at barn og unge ikke lenger bare er objekter for opplæring. De er troende subjekter.
Og foreldre og kirke gjør lurt i å lytte. Da kan man lære mye om troen.
(lederartikkel i InTro 2008)
Handlevogna er tom
|
|
Tips noen